Hvert år i begynnelsen av mars. Som regel uke 11, skjer det noe med innfødte og tilreisende i Narvik. Tiden skrus tilbake til 1900-tallet, til den gang jernbanen mellom Kiruna og Narvik og verdens største malmhavn var i anlegg. Og til den gang rallaren sang sin oppsang til klangen av feisel og bor.
Narvik avholder Vinterfestuka og folk slipper seg løs, hilser og snakker med folk de ikke kjenner fra før. Alle har ventet på denne uken som markerer starten på den lyse årstid med sol og optimisme. Vinterfestuka startet i 1956 og hadde i 2006, 50 års jubileum som festival.
Her kan du lese om en av de som vi «feirer» og hedrer under Vinterfestuka.
Svarta Bjørn:
Anna Rebecka Hofstad, kvinnen som senere ble kalt Svarta Bjørn, oppsøkte eventyret i Rombaksbotn for å søke jobb ved anlegget som bygde verdens første arktiske jernbane – mellom Kiruna og Narvik.
Livet på anlegget var strevsomt. Som 20 åring hadde Anna Rebecka ansvaret for brakka og arbeidslaget på opptil 15 mann. Hun kokte, vasket, bakte, skaffet brensel og vann – midt i ødemarka på det arktiske høyfjellet. I all slags vær og under vansklige og primitive forhold. Svarta Bjørn arbeidet hardt, døde ung, og var en av mange kvinner som ga alt under anleggstiden til Ofotbanen.
Det finnes mye nedskrevet og mange legender om anleggskokka. I årene etter anlegget var det mange Rallare som ga sin historie av «mitt møte med Svarta Bjørn» til aviser og blader. En av historiene sier at en same ga henne navnet «Svarta Bjørn» på grunn av hennes styrke, hennes sorte hår og mørke øyne.
Kanskje er noe av årsaken til at hun er blitt en legende det at hun i virkeligheten var en uhyre sammensatt kvinne. Ung og med sterk personlighet og integritet, som har i seg elementer fra alle legendene; Både helgen og skjøge, både from og vill – hun kunne vært rallarnes mor, hjelper og svært nære venn. For noe må det åpenbart ha vært som gjorde henne til en legende allerede i levende live.
Vinterfestuka i Narvik har tatt vare på historien om henne som et symbol på kvinnene som arbeidet langs Ofotbaneanlegget, og hvert år utnevnes en ung kvinne med ærestittelen «Svarta Bjørn®».
I dag er Svarta Bjørn et symbol og en samlebetegnelse for alle anleggskokkene som jobbet og bodde i brakkene langs anlegget til Ofotbanen omkring forrige århundreskifte. Mange av disse var gift med Rallare og hadde med seg familien på anlegget.
Vinterfestuka har en ramme rundt festivalen som består av symboler, tradisjoner og historier tuftet på minnene om Rallarene (sluskene) og kokkene som bygde Ofotbanen.
Hvert år fra 1959 er det utnevnt en Svarta Bjørn i Vinterfestuka, som symbol på denne legenden. Navnet«Svarta Bjørn®» er uløselig knyttet til byggingen av den fantastiske Ofotbanen, og er i dag varemerkebeskyttet av Vinterfestuka i Narvik.
I tiden før Vinterfestuka er det anledning for jenter, som oppfyller kriteriene, å melde seg som interessert. Det er en komite i Vinterfestuka som velger ut de som skal delta blandt de påmeldte representantene.
Kriterier for å være representant settes av Vinterfestuka.
Svarta Bjørn® utnevnes alltid under avslutningarrangementet til Vinterfestuka i mars måned, hvert år.
Relaterte saker:
Rallarkokkene
av Ellen Alm, utnevnt til Svarta Bjørn i 2003.
Mens rallarne arbeidet 10 timers skift , noen ganger mer, med banen, var kokkene hyret for å lage mat, bære vann og ved, og sørge for renhold, klesvask og hjemlig hygge. Man bodde i 12-manns brakker og kokkene hadde som regel ansvar for et lag på 6 menn. Selv om de fleste kokkene på norsk side var rekruttert fra området rundet Ofoten, var også samiske, svenske og finske kvinner ansatt. Mange av disse bar klengenavn, det var «Silver-Bruden», «Lapp-Lisa», «Lus-Dora» og «Trumf-Karin». Om «Brød-Maja» heter det at hun var «ei tjukk dundre uta helsike. Navnet fikk ho da ho satte seg på en sekk med svenske knekkebrød så det knaste med et brak». «Store Norske Amanda» var visstnok et «berg fra Andenes, et fregnete uhyre», men rallaren som minnes henne hevdet at «oppe i fjellene var hun vakker nok». Den som går for å være Svarta Bjørns banekvinne var «Bjørn-Maja», derav tilnavnet. Langt flere navn har forsvunnet i historiens mørke, men den som huskes er kokka som gikk under navnet Svarta Bjørn, som det ifølge tradisjonen skal ha gått gjetord om allerede mens hun levde:
«Anna från Norge, som var hennes navn, hon kom til Lappland när banen drogs fram. Som «Svarta Björn» ibland rallarne känd, redan i livet var hun en legend»
(Visa: Rallarens Ros. «Svarta Björn», Nils Hennix 1984)